Konvensjonell kreftbehandling 

Enkelte typer kreft som koriokarsinom, testikkelkreft, lymfekreft, hodgkin lymfom, non-hodgkin lymfom, burkitts lymfom, leukemi, wilms tumor, ewings sarcoma, rhabdomyosarcoma og retinoblastoma kan behandles med stor grad av suksess ved hjelp av konvensjonelle behandlingsmetoder.

Ved andre diagnoser kan man generelt si at om kreften har dannet metastaser, så vil man ikke få annet enn midlertidig hjelp ved bruk an den konvensjonelle modellen for behandling, og man bør derfor se etter alternative tilnærminger. 

Det problematiske med en konvensjonelle medikamentell tilnærming er at den er særdeles giftig for de normalt differensierte cellene i kroppens vev og organer, og dermed ødeleggende for livsviktige immunfunksjoner som er avgjørende for å holde seg i live.  

Ortodoks medisinsk kjemoterapi og stråling benyttes derfor kun ved akutte behov, eller i de tilfeller der den ansvarlige behandler kan vise til kurative resultater med lignende diagnose og helsetilstand. Livsforlengende cellegiftbehandling viser seg nemlig i ytterst få tilfeller å ha noen "positiv" effekt [1, 2]. 

Hovedproblemet ved bruk av ortodoks medisin er at dens dokumentasjon ikke gir oss noen konkret informasjon på hvor effektiv behandlingen er med tanke på at kreften ikke trenger å være av en farlig aggressiv type som ikke gir særlig fare for spredning, eller av typen som selv kan forsvinne ved reversering av immunhemmende vaner [1, 2, 3]. Det blir f.eks. diagnostisert seks ganger så mange med prostatakreft i USA enn det det blir i Danmark, mens prosentvis antall som dør av sykdommen er den samme.

Det er også bred konsensus om at de aller fleste statistiske forbedringer innenfor kreftbehandling er kommet som en følge av forebyggende arbeid og bedrede diagnostiske metoder, og ikke som en følge av forbedrede behandlingsalternativer, selv om det heldigvis finnes enkelte unntak. Ved og da ukritisk kjøpe enhver argumentasjon som i de fleste tilfeller er basert på medisinske studier med store metodiske svakheter (markedsføring), så risikerer man å sette seg i en posisjon der en velger en behandlingsform som direkte er med på å forverrer leveutsiktene.

Dette gjør en ved å velge behandling som påfører svulsten skade som ved inflammasjonsskapende biopsier (fører i de fleste tilfeller til spredning, som igjen står for 95% av alle dødelige utfall), benytter kjemoterapistrategier som beviselig sprer kreftceller[1], og som har en undertrykkende og ødeleggende funksjon på immunfunksjoner, og/eller benytter seg av radikal kirurgi [1, 2].  F.eks. så viser studier av radikal kirurgisk behandling av prostatakreft ingen klar sammenheng mellom dødelighet og volum, men signifikant sammenheng mellom volum og postoperative komplikasjoner.

 

"Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.

(Albert Einstein)

 

---

Kjemoterapi

Konvensjonell kjemoterapi er effektiv til å midlertidig senke kreftmarkører, eller krympe tumører, men ingen av de to er særlig gode bevis på kreftoverlevelse (dobling av masse vil for de fleste svulster ta omkring tre måneder, så om en svulst krympes med 50%, så betyr det at man har fått tre måneder lenger levetid). Derfor bør kjemoterapi ved vanskelige tilfeller kun benyttes ved akutte behov, og ikke som standard behandling, for forventet utfall ved metastaserende kreft med konvensjonell behandling er ensbetydende med døden, men behandlingen kan gjøres betydelig mer effektiv ved å innlemme visse metoder og substanser.  

Selv om det finnes effektive kjemoterapistrategier for den krefttypen man har, så gir ikke viten oss svar på om giftigheten til tilnærmingen i seg selv kan være en trigger til at en senere vil utvikle kreft, eller fører til ødelagte immunfunksjoner, og/eller utvikling av resistente kreftceller som gjør kreften umulig å kurere med ukonvensjonelle strategier. Tradisjonell kjemoterapi er sterkt mutagenisk, og en opplever ikke sjelden at man i utgangspunktet har veldig god respons på behandlingen, men på grunn av at man provoserer frem mutasjoner hos de gjenværende kreftcellene, så vil de utvikle resistens og vokse aggressivt så fort effekten av kjemoterapien har lagt seg. 

Hvis en i tillegg ikke har gjort hjemmeleksen sin med tanke på å beskytte de normalt differensierte cellene under behandlingen, så vil en ofte se en dramatisk forverret tilstand der det er fritt frem for kreftcellene å vokse.  

 

"Repeated behavior in the same mode over a long time generates a kind of an etheric possibility of it recurring and being potentized by its ongoing, indefinite repetition."

 

 

 

 

(Kathleen Harrison) 

 

---

Innovative kjemoterapistrategier 

Kjemoterapi har sine begrensninger, men det er mulig å benytte seg av innovative teknikker som vil kunne gjøre den nyttig for mange pasienter. Et problem med kjemoterapi er at medisineren i liten grad vet hvordan tumøren vil respondere på medisinen, eller kombinasjonen av medisiner som blir brukt. Så de aller fleste pasienter blir gitt kjemoterapier som de egentlig har liten utbytte av, og som har uhyggelige bivirkninger. Screeningen er mangelfull, og pasienter blir behandlet som om de alle er like. En kan gjennomføre spesielle tester [1] for å se hvilken av de forskjellige kjemoterapiene som man kan forvente respons på, men testene er kostbare og foreløpig eksperimentelle.

Et stort problem innen medisin, som også er gjeldende innenfor kreftbehandling, er medisiner som blir gitt med alt for høye doseringer. Kommersialiseringsprosessen til medisiner søker ofte å finne maksimal dosering korrelert mot "tolererbare" bivirkninger. Legemiddelselskapene vil slik lettere kunne markedsføre medisinene sine ved at de da kan vise til en umiddelbar respons, men til pasienten sin frustrasjon med dertil store bivirkninger. Respons uten nevneverdig innvirkning på overlevelse er mer vanlig enn uvanlig, så skånsomme lav-dose-kjemoterapistrategier er i de fleste tilfeller den foretrukne tilnærmingen ved lavgradig saktevoksende kreft. Ved hurtigvoksende aggressive kreft har en derimot i begynnelsen ofte god respons på aggressive kjemoterapistrategier.

 

IPT  står for insulin potensiert terapi. Her blir insulin gitt pasienten slik at blodsukkeret faller, veldig lave doseringer med kjemoterapi blir så gitt intravenøst sammen med en stor dose glukose. Slik utnytter man kreftcellenes appetitt på glukose til å lure kjemoterapien inn i kreftcellene sammen med glukosen. Det gunstige med denne terapiformen er at man kan benytte så lave doseringer med kjemoterapi at det ikke vil virke ødeleggende på kroppens immunfunksjoner, som er problemet med bruk av konvensjonell kjemoterapibehandling. Glukosen som benyttes vil også surne blodet, og dette vil skape synergi med hypertermi, som kan benyttes for å potentere denne terapiformen.  

Det er viktig å ikke overdrive bruk av IPT, så en gang i uken er anbefalt (med totalt 60 behandlinger), og det er anbefalt å bruke så lave doseringer som mulig (12-15% er en dosering liten nok til at den ikke vil virke immunødeleggende, og er en dosering som minimerer risikoen for å utvikle resistente kreftceller). For kreft i tidlig stadie som f.eks. brystkreft, så vil denne tilnærmingen levere nært opp til 100% remisjon, men ved terminale tilfeller vil en sjelden oppnå noe annet enn midlertidig lindring. Som med andre alternativer, så må denne terapiformen være en del av en større helhetlig strategi. En rekke klinikker i Tyskland, USA og Mexico bruker denne terapiformen med stor grad av suksess. En kan selv gjøre noe lignende ved å faste før kjemoterapibehandlingen, for så å hive innpå med druesukker og annet som kan heve blodsukkeret mest mulig under administrasjon av selve kjemoterapien.  

 

Kronoterapi 

(Chronotherapy)

 [1, 2] 

er definert som koordinasjonen av biologiske rytmer med medisinsk behandling. M

edisiner og kosttilskudd sin virkning i kroppen kan påvirkes av stoffskiftets naturlige sykluser. Derfor har man begynt å gi medisiner og kosttilskudd på bestemte tider i døgnet for å forsterke deres effekt og for å redusere bivirkninger. Nesten enhver kjemoterapi man mottar vil nemlig ha sin optimale tid for administrasjon. Det er på denne tiden stoffet vil være mest effektiv i bekjempelse av kreftceller, og minst giftig for sunne celler. Kliniske studier av eggstokk-, nyre-, bryst-, og leverkreft har vist at kjemoterapier som er blitt gitt på optimale tider av døgnet ofte fører til betydelig bedre respons. Ledende medisinske miljøer benytter seg av denne metoden, og

 

 

noen enkle søk på kjemoterapien en benytter skal kunne gi svar på om dette er noe en med fordel kan benytte seg av. 

 

 

Annet 

Velger man konvensjonell cellegift kan medisineren benytte en rekke substanser for å effektivisere cellegiften og motvirker utvikling av resistens [1]:

• Dipyridamole (Persantine) [1, 2, 3, 4] (L)
• Dithiodinicotinic acid [1] (L)
• Hyperthermia [1] (L)
• Intravenøs vitamin C med K3 [1] (L)
• Lonidamine (L)
• Pentamidine (L)
• Valproic acid/Magnesium valproate [1] (L)

 

 

---

 

MDR (Utvikling av resistente kreftceller) 

Det er betydelige bevis for at følsomheten for alkylerende kjemoterapier kan gjenopprettes ved å senke det intracellulære nivået av glutation. Glutaition har en tendens til å være høy i kreftceller, og kreftceller har en tendens til å produserer mer glutation når de blir utsatt for gjentatt administrasjon av store doser kjemoterapi. Kreftcellene utvikler da en resistens mot videre behandling, og man blir da typisk gitt opp, og/eller overbehandlet uten effekt på krefcellene. Benytter man seg av kjemoterapier, eller naturmidler som benytter seg av samme virkningsmekanismer, så gjør en derfor lurt i å benytte seg av BSO (Buthionine sulfoximine [1] (L)), eller Methioninase [1] (L) for å hindre at en utvikler resistente kreftceller, eller for å gjøre allerede resistente kreftcellene mottakelige for cellegift. Hvis kreftlegen ikke ønsker å hjelpe kan en selv benytte seg av planteekstraktet sanguinarine [1]. Disse og andre eksperimentelle medisiner virker ved å begrense kreftcellers tilgjengelighet til glutation.

Selv om kreftcellene benytter glutation for å beskytte seg fra cellegifter, så vil det under kjemoterapibehandlingen være uproblematisk å supplere med tilskudd som kan heve nivået av glutation for å beskytte de normalt differensierte cellene i kroppen. Dette vil i liten grad heve nivået av glutation i kreftcellene, og fremmer heller ikke slik utviklingen av resistente kreftceller i signifikant grad. For å heve nivået av glutation, så tar man tilskudd av glutamine, cysteine/NAC, og glycine. Glutation redusere cytotoksitet ved å tilrettelegge metabolismen av legemidler til mindre aktive forbindelser, og ved "avgiftning" av frie radikaler. Typisk ser en derfor at glutationen beskytter beinmarg og nervesystem, og en ser færre tilfeller av lungebetennelser, m.m. I tillegg kan glutation bedre reparasjonsevene av medikamentindusert skade, men da først og fremst på DNA-nivå.

MDR, EMT og redusert celle-mediert immunrespons er uheldige og lite ønskede  bivirkninger indusert av toksiske kjemoterapistrategier. Så ved valg av konvensjonell behandling må en velge en kreftlege som har kjennskap til og har erfaring med metoder som kan beskytte de normalt differensierte cellene, hindre eller reversere utviklingen av resistente kreftceller, behandle sovende stamceller[1], og som har erfaring med ukonvensjonell bruk av medikamenter som lonidamine, dipyridamole, BSO, R-verapamil, etc. Benytter ikke medisineren disse substansene er han/hun faglig svak, og behandlingen er da i liten grad basert på nyere viten.   

 

---

Konvensjonell eksperimentell-/utprøvende behandling 

Den etablerte modellen som benyttes for å forske frem nye konvensjonelle kreftbehandlingsalternativ anser en til tre måneders lenger overlevelse som suksess (selv om dette medfører store fysiske plager og lite livskvalitet). Modellen er sterkt avhengig av en villedende strategier som forsikrer resultatløshet, og den sikre død for kreftpasienten, og det er en "prosentvis hemming av kreftvekst"; her forskes det på en og en medisin, og det settes opp eksperimentelle grupper og kontrollgrupper bare for å se hvor mange måneder lenger pasientene kanskje, eller kanskje ikke vil overleve. 

Med tanke på hva vi vet i dag, så er dette høyst uetisk, for man må alltid søke etter en kurativ tilnærming, der man ikke lar seg begrense av et begrenset antall patentbare delvis virkbare cytostatika. I en situasjon der liv står på spill må man se på hva andre som har vært i tilsvarende situasjon har gjort for å bli friske, og ikke ukritisk ofre livet sitt for forskningen. 

 

---

Alternativer som effektiviserer konvensjonelle terapiformer

Ved behov av konvensjonell kjemoterapi, og i tilfeller der en ikke er blitt tilbudt en kurativ tilnærming av sin kreftlege, men allikevel velger en konvensjonell modell for behandling, så må (!) man supplere med substanser som kan minimere bivirkningene, og effektivisere behandlingen med tanke på at kjemoterapibehandlingen skal være en del av en kurativt tilnærming. I denne sammenheng er det viktig å samarbeide med en kreftlege som er lett å arbeide med, og som respekterer og verdsetter involvering i egen sykdom.

 

Faste 

En vann-faste kan være gunstig med tanke på å forebygge bivirkninger ved kjemoterapibehandling. Ved en faste går de normalt differensierte cellene (spesielt de hurtigvoksende cellene i hår, negler, hud, og mage-tarm-systemet) inn i en modus preget av lav vekst, med en høy motstand mot stress. De vil da i mindre grad ta til seg cellegifter, og de vil ha større motstandskraft mot de cellegiftene de blir utsatt for. Kreftceller har ikke denne evnen, og en kan slik greie å skille de normalt differensierte cellene fra kreftceller. En faste varer typisk i 48-72 timer før kjemoterapibehandlingen, men kortere faster eller kalorirestriksjon før kjemoterapibehandlingen kan også gi gode resultater med tanke på å redusere bivirkninger.   

 

Kosttilskudd

En vanlig tankefeil er å tro at naturmidler vil ødelegge for en konvensjonell behandlingsform. Enkelte kreftleger vil til og med kunne si at naturmidler i stor grad vil promotere vekst. Dette er kun galskap, og på generelt grunnlag vil en kunne si at de færreste naturmidler vil ha noe signifikant negativ innvirkning på en konvensjonell tilnærming, heller tvert imot [1]. Enkelte unntak finnes som f. eks. johannesurt og grapefrukt. Man bør heller ikke benytte seg av kosttilskudd som kan virke blodfortynnende (f. eks omega 3) i forbindelse med operasjoner, eller sammen med blodfortynnende medikamenter, og kosttilskudd som er ment til å virke beroligende (f. eks valeriana) bør ikke benyttes i sammenheng med narkose [1].

Ved strålebehandling vil 1000 I.U. vitamin E succinate daglig både effektivisere strålebehandlingen og beskytte mot mulige bivirkninger. NAC kan med fordel benyttes for å beskytte nyrene, mens andre ting å inkludere vil kunne være quercetin, dipyridamole, sanguiarine, koffein, og parp hemmere (Theobromine, niacinamide) [1]. 

Ved bruk av cellegift kan man ta tilskudd av NAC for å beskytte de normalt differensierte cellene fra cellegiftens destruktive virkninger. Tillskudd av astragalus, og aminosyrene L-Glutamine, L-Cysteine, L-Arginine og L-Ornithine vil også kunne hjelpe til med å minimere bivirkninger som hårtap, og problemer med mage/tarm. 

Under selve andministrasjonen av cellegiften kan man ta tilskudd av sanguinarine for å svekke kreftcellene i den hensikt å gjøre cellegiften mer effektiv (sanguinarine senker drastisk nivået av glutathione i kreftceller, og gjør slik kreftcellene mer sårbare for cellegift, og en vil dermed også kunne ødelegge resistente kreftceller). Selen bør også benyttes ved resistente kreftceller, og/eller for å hindre utvikling av resistente kreftceller.

Curcumin og niacinamide er PARP-hemmere, og vil kunne hemme kreftcellenes evne til å reparer sitt DNA under angrep av cellegift.

Glutamine brukes så til å lede cellegiften inn i kreftcellene, men denne aminosyren er også veldig effektiv for å beskytte mot bivirkninger i mage/tarm (obligatorisk ved bruk av taksan- og platinum basert kjemoterapi, og ved bruk av vinka-alkaloider). Det er også gunstig å ta cellegift på fastende mage, for så å spise banan, druesukker, sukkerbiter, eller lignende for å heve blodsukkeret mest mulig mens nivået av cellegiften er høy i blodet. Dette øker cellemembranens permeabilitet, og gjør kreftcellene mer mottagelige for å ta til seg cellegifter [1, 2, 3]. C-vitaminer (redusert sukker) kan også benyttes til dette, man beskytter da samtidig de normalt differensierte cellene fra mulige bivirkninger.

Sterk ingefær tea kan drikkes i tre dager før kjemoterapibehandlingen, og i påfølgende dager for å øke appetitt og motvirke kvalme. Ginseng, melatonin og spesielt pau d`arco bør benyttes, og vil virke bredspektret ved å øke effektiviteten til cellegiften og minimere mulige bivirkninger. Melk og sukker kan også benyttes da dette vil stimulere kreftcellene til vekst/aktivitet, og slik gjøre at de i større grad vil ta til seg cellegiften. Sammen med en diett som tar sikte på å gi kroppen optimale mengder med næringsstoffer vil dette være en mindre skadelig og betydelig mer potent behandling enn kun standard konvensjonell kjemoterapi. Men ved metastaser så vil dette være å se på som en tilnærming som kun er egnet til å midlertidig senke antall kreftceller, så det anbefales derfor å følge opp med immunterapier og homeostatiske tilnærminger som kan kontrollere de øvrige kreftcellene uten uønskede bivirkninger. 

 

Tilskudd en bør vurdere ved bruk av konvensjonell cellegift: 

• Aminosyrer (Arginine, cysteine, glutamine, ornithine) 
• Astragalus
• Curcumin
  
• Ginseng (Koreansk) [1, 2] (N)
• Grønn tea (Theanine)[1, 2] (N)
• Ingefær [1] (N)
• Melatonin (15-40 mg daglig)[1, 2] (N), (R)
• Niacinamide
  
• Ultra Thistel [1, 2, 3, 4] (N)
• Oleander [1, 2, 3, 4] 
• Parthenolide [1]
• Pau d`arco [1, 2, 3]
• Sanguinarine [1]
• Selen (N)
• Vitamin C

 

Generelt vil de som benytter supplerende kosttilskudd/medisiner respondere og tåle behandlingen betydelig bedre enn de som følger standard retningslinjer. Men unntaksvis vil supplerende kosttilskudd/medisiner ha negativ innvirkning på primærbehandlingen. Av den grunn bør en alltid gjennomføre grundige undersøkelser ved kompletterende behandling i den hensikt å utelukke uheldig innvirkning med gitt primærbehandling.